Dette måtte bare endelig ut

Hvorfor? Kunne du ikke latt være? Jeg var liten, uviten og redd. Jeg kunne ikke stoppe det, og du visste det. Du brukte det. År etter år, time etter time, øl etter øl. Du ble avhengig, og klarte ikke å slutte. Helt til politiet tok deg.
Du har gjort livet mitt til et helvete. Lukten din, huden din, sangene dine, vannet i springen, ciderene, bassenget, dropsenen dine, de sitter godt klistret i hjernen min. Og ingen kan få det ut. Ingen kan få meg til å slutte å tenke på det. Ikke alle psykologene, politifolkene eller barnevernfolkene i hele verden kunne klart det. Ikke engang vennene mine.
Jeg har dager hvor jeg sitter og gråter i ett kjør, og dager hvor jeg går deprimert rundt. Bare jeg kjenner lukten din, hører en av sangene dine eller bader i et basseng får tårer i øynene. Av og til klikker det helt for meg. Og det er din skyld. Jeg later som om jeg ikke bryr meg, men saken er at du egentlig har ødelagt meg. Totalt, fullstendig, brutalt ødelagt meg. Alt er din skyld. Til og med at jeg hater vannsenger og servelat.
Ja, jeg vet at du har sagt unnskyld, men ingenting i hele verden kan gjøre opp for det du har gjort. Sånt gjør man bare ikke. Du såret meg, og samtidig mamma. Kanskje til og med pappa, jeg vet ikke. Men det verste er at du kan leve med det, som om ingenting har skjedd. Jeg hater deg.

4 kommentarer

Martin

21.jul.2009 kl.21:18

Hva har skjedd?

Annette

22.jul.2009 kl.03:56

Jeg håper du vet at du kan snakke med meg om alt. Jeg tror vi sliter på noen av de samme områdene. Du vet at jeg er glad i deg, Mo.

Mathias

25.jul.2009 kl.06:12

Ka har skjedd?

Helene

26.jul.2009 kl.12:20

Får like mye frysninger hver gang du forteller det. Sykt hva mennesker kan gjøre! Håper ting går bedre med deg.

Skriv en ny kommentar

hits